Frokost, og hvorfor jeg ikke gidder å spise den

Jeg har ikke spist frokost på 5-6 år. Jeg har aldri vært en stor frokostspiser, og da har jeg heller spist litt mer ut over kvelden. Først i den senere tid har jeg forstått at den dårlige samvittigheten jeg har hatt knyttet opp til dette (Hva? Skipper du dagens viktigste måltid?) heldigvis ikke har hatt noe særlig for seg. Som er gode nyheter for en uten matlyst om morgenen og som heller ikke er noe særlig begeistret for de tradisjonelle frokostalternativene. (og hvordan enkelte briter klarer å spise dette her synes jeg er fascinerende...)



I en periode har jeg spist etter periodisk faste prinsippet, som du blant annet kan lese mer om her,men i en mer pysete variant med et 6- eller 8-timersmåltidsvindu. Men selv når jeg ikke gjør dette, kommer ikke dagens første måltid før i 12-tiden på formiddagen. Og på tross av alle som har advart meg mot blodsukkersvingninger og dårlig fettforbrenning, har jeg ikke opplevd noen av delene. Derimot har jeg opplevd at blodsukkerkontrollen er blitt BEDRE (siden ikke kroppen lenger er blitt gjort avhengig av å pøse på mat hver tredje time) og har heller ikke merket noe på vekten i negativ forstand.

Mange motstandere av å droppe frokosten vil, med det helt rette, påpeke at mange av dem som sliter med vekten er folk som slanker seg 50% av dagen, altså folk som gjerne dropper frokost, spiser en minimal lunsj, og har en matorgie når de kommer hjem. Men samtidig er det ikke bare dem som dropper frokosten som gjør dette. Dette er også et karakteristisk trekk av oppførselen til folk på lavkalori-høykarbdietter på harde slankekurer. Ulvehunger og store sprekker. Etter at jeg økte proteininntaket og byttet ut karbohydratene fra brød, ris, pasta med grønnsaker og frukt, har jeg ikke opplevd noen slike sug etter mat. Så for min del er det neitakk til frokost, men selvsagt i løpet av døgnets første timer ja takk til kaffen min, sweet, sweet espresso <3